Det er over 40 år siden homofili ble fjernet som en psykiatrisk diagnose i Norge. Likevel tillater en fremdeles en praksis som behandler skeive som syke og syndige. Konverteringsterapi er ikke bare lov i Norge i dag, det blir til og med utført med statsstøtte.
I oktober i år ble det kjent at en kontroversiell irsk foredragsholder var invitert for å holde et foredrag med temaet «Korleis hjelper vi dei som ønsker å forlate homoseksuell praksis og kjensler» Det var en frikirke som sto for arrangementet, men det ble holdt i lokalene til lærerhøgskolen NLA. Det har i etterkant av dette kommet mange sterke reaksjoner. Flere har stått fram med sine historier om hvordan de har vært utsatt for denne såkalte konverteringsterapien. Det har i hovedsak vært voksne som har stått fram med sine historier, men flere av dem var unge da de ble utsatt for dette.
Og, Fylkesordfører, det er de unge jeg er oppriktig bekymret for. Vi vet alle hvilke konsekvenser det kan få når vi påtvinger et ungt menneske både skam og skyld for legningen sin, potensielt tragiske konsekvenser.
Å elske en person av samme kjønn er ikke «feil», eller noe som skal «kureres».
Om «Homoterapi» skal forbys ved lov er det stortinget som må vedta, men fylket, som ansvarlig for alle de videregående elevene i fylket, har et ansvar å sikre en helsefremmende og trygg skolehverdag, uten at elevene blir påført psykiske belastninger.
Fylkesordfører spørsmålet mitt blir dermed:
1) Vet fylkesordføreren om det foregår konverteringsterapi i, eller i tilknytning til de videregående skolene i fylket?
2) Hvis fylkesordføreren ikke vet, vil han da sette i gang en undersøkelse for å avklare dette?
Marianne Sæhle
FYlkestingsrepresentant SV
Fylkesordførar svarar slik 18. desember 2019:
«Fylkesordførar har ikkje kjennskap til at det går føre seg konvertingsterapi i eller i tilknyting til dei offentlege vidaregåande skulane i fylket.
Arbeidet for inkludering er ein sentral del av fylkeskommunen sitt oppdrag med å sikre at
alle elevar har eit godt og trygt psykososialt miljø i tråd med krava i Opplæringslova § 1.1 og
Oppll. kapittel 9a.
Dei fleste oppdagar si seksuelle orientering og eigen kjønnsidentitet i løpet av ungdomstida,
og skulen er ein viktig arena for identitetsarbeid. Lesbiske, homofile, bifile, og transpersonar
(Lhbt) under 30 år opplever høgare grad av psykiske helseutfordringar. Lhbt-perspektivet
krev såleis ei særskild merksemd frå skule og helsevesen for å auke kunnskapen i skulen
og redusere negative haldningar mot lhbt-befolkninga.
Undervisninga i skulane er ofte heteronormativ. Sjølv om ein gjerne har dei beste intensjonar om å legge til rette for eit inkluderande skulemiljø og undervisning, kan det mangle kompetanse om korleis ein i større grad kan sikre at lhbt befolkninga opplever å vere inkludert på ein likeverdig måte. Å vere inkluderande handlar mellom anna om å bruke eit ope språk og medverke til positiv synleggjering. Fylkeskommunane har plandokument som skal setje retning på arbeidet med likeverd, mangfald og likestilling. Dette er eit arbeid som vert følgd opp på alle nivå i opplæringssektoren.
Det er viktig å halde fram arbeidet for å auke kompetansen i vidaregåande skular i dialog med kommunehelsetenesta og relevante kompetansemiljø, men fylkesordføraren ser ikkje at det lagt fram informasjon som medfører at det grunnlag for å gå ut med konkrete undersøkingar rundt spørsmål om konverteringsterapi.»